Jeg har alltid ønsket å tale for en større forsamling, og påvirke en folkemengde og vite at min innsats i verden har gjort livet bedre for noen andre. Det er nå gått tjueseks år og enda er veien ukjent for hvordan jeg skal fortsette videre. Kanskje er det slik at veien blir til mens man går, eller er den allerede der, men man må bare finne den. Stadig har jeg stilt med spørsmål om hvilke valg som er det viktigste å ta, hvilke valg som er de riktigste og hvordan resultatet av disse skal gi livet en annen mening, en annen hensikt. Da kan man jo spørre seg hva den rette hensikt er?
Dette er bakgrunnen for denne artikkelen, og tanker bak hvilke valg man møter i livet og hvordan man skal forholde seg til disse. Den skal ikke forsøke å gi noe svar på hva som er mer korrekt enn andre valg, men heller gi retningslinjer for hvilke tanker som bør ligge til grunn for de valgene man gjør.
Artikkelen er basert på notater fra 2009 der jeg har samlet mye av de tankene jeg hadde tre år før, som forsvant, men påvirket meg, og som til slutt har kommet tilbake. Disse utrykker en stolthet, viljestyrke, motivasjon og en holdning som kan gjøre deg i stand til å møte en enhver utfordring i tilværelsen. Det eneste problemet blant disse verdiene og tankene er at tiden ikke er uendelig. Tankene og følelsene må gjerne være der for alltid, det vil gjøre valg lettere, tilværelsen bedre og resultatene rundt det man gjør upåklagelige. Allikevel må et valg tas. Man må våge å tre inn i mørket, for så å finne lyset. Hvis man alltid har en følelse av å være i lyset blir valgene man tar også preget av en usikker sikkerhet. Tre inn i skyggen av det ukjente, still deg noen kritiske spørsmål og jobb med de rette svarene for det. Dette virker kanskje meningsløst nå, men jeg tok med tiden til det. Nå er det din tur!
veien blir til mens. sånt er skummelt.
SvarSlettVoksent!
SvarSlett