Et lite stykke Norge

Etter seks måneder med planlegging startet fire gutter med en multisport-event som skulle sette den fysiske og mentale kapasiteten på ekstrem prøve. Det handlet nemlig om et eventyr fra Tromsø til Oslo, en distanse på nærmere 1900 km og 25 000 høydemeter. Dette skulle fordeles på fem ulike grener, og gjennomføres innen ti dager. De skulle skrive sitt livs historie!

En reise gjennom Norge for egen maskin

Luften holdt fire grader og solen var på vei opp. To dobbeltkajakker ble liret ned i den kalde Tromsøfjorden og fire gutter gjorde seg klar for en padleetappe på nærmere 27 mil, motstrøms og medstrøms, flo og fjære og urolig sjø. Kledd for sommer og med svært lave temperaturer gjennom  etappen, skulle gi dem en forsmak på hva de skulle gjennom. Med 50 timer sammenhengende padling var også standarden lagt for antall timer søvn.

 

Etter to døgn uten søvn ble soveposene rullet ut og etter to timer var rulleskiene på beinene og kursen var satt mot Å i Lofoten. Lofoten er en vakker perle i Norge om været er flott, men det var derimot så dårlig, og regn og overskyet vær gjorde Lofoten til alt annet enn et paradis. Soveposer, klær og ski var gjennomvåte, men ved Å lettet været og en vakker utsikt gjorde hele turen verdt å gå. Tanken på noen ekstra timer søvn på fergen over til Bodø var heller ikke å forrakte. Etter tre døgn hadde det vært kun tid til omtrent seks timer søvn.

 

Svømmetappen over Bodøfjorden var forventet å være en mindre krevende oppgave, men skulle vise seg å få alvorlige konsekvenser på grunn av den ekstremt lave temperaturen i vannet. Distansen på fire kilometer ble derfor lagt langs land, men etter tusen meter fikk en deltaker blod i lungene som en konsekvens av det kalde vannet. Gruppen hastet derfor til sykehus og etter en haug med tester, ble det ikke konstantert noen alvorlig diagnose, men ble gitt råd om å gi kroppen hvile. Det skulle derimot ikke mange timene til før han vær på beinene igjen og fortsatte turen. Svømmingen  måtte derfor gjennomføres i Sognsvann, i Oslo.

 

De tre resterende fortsatte på rulleski, i berg og dalbane, fra Bodø til Ørnes. Bakkene underveis var opptil 10 km lange og krevde mot å stå ned og vilje å gå opp. Det hadde startet å regne i Bodø, fortsatte i Ørnes og det ble verre.

I Ørnes skulle padleetappen over til Ågskardet være forholdsvis lett og samtidig spare gruppen for noen mil ekstra på rulleski. Ved godt mot og siste deltaker tilbake i båten gikk det i gang, i rolig sjø og skyet vær. Etter en time forandret dette seg raskt. Vinden økte i styrke, bølgene ble større og brattere og regn og tett skydekke gjorde dag til natt. Det var faktisk så dårlig vær at Hurtigruten hadde måttet snu! En kort padletur endte derfor med en våt og kald kveld i en nødbu på en øde øy ved Norskehavet. Det ekstra milene på rulleski var derfor ikke til å unngå.

Etappene ned til Sandnessjøen gikk ganske hurtig, innholdt flere fall, høy fart og litt bedre vær. På det meste ble det holdt nesten 80 km/t i utforbakkene og 30 km/t på slettene! Etter to døgn med rulleski fra Bodø var Sandnessjøen i sikte og det var klart for et par timer søvn. Det ble derimot lite sammenhengende søvn, da det startet og regne og samtidig likte ikke politiet at man sov i et kryss. Løpeetappen stod derfor for tur.

Været ble ikke bedre og skydekket lå tungt over de syv søstrene. Fjellet var vått og glatt og vinden kald og kraftig noe som skulle sørge for en ekstra tung etappe. Sekkene ble pakket med mat og drikke, samt ekstra klær og kursen satt mot første topp. Bestigningen gikk ganske raskt, men problemene startet da det 

begynte å sludde og T-ene og GPS-signalet forsvant. Det krevde derfor mer løping både opp og ned og topp nummer seks forsvant helt i skydekket, selv etter omstendig leting. Totalt endte fjellturen med 3500 høydemeter og 21 km, og som straff for at topp seks ikke ble besteget måtte en ekstra halvmarton gjennomføres i Trondheim.

Nesten 13 mil nord for Namsos reiste følgebilen og alt utstyret som var nødvendig måtte pakkes med til ferden videre. På ferden skulle også det dårligste været, på rulleski, de farligste fallene og de største blåmerkene finne sted. Været var faktisk så dårlig og kroppen så kald at to mil nord for Namsos valgte to av deltakerene å kjøpe seg nye klær. I Namsos ble det et par timer søvn før turen fortsatte på sykkel, i kajakk, med løpesko og på rulleski.

I Namsos startet turen med tett tåke og fem grader, men været ble bedre etterhvert. Til stor glede var asfalten tørr, vannet flatt og vinden laber helt frem til Trondheim. I Trondheim ble også den første natten inne, samt den lengste sammenhengende søvnen på åtte dager, tilbrakt. Nesten fem timer senere, og godt forberedte, var det klart for sykkeletappen til Oslo.

Syklingen ble ikke helt som forventet. Etappen ble tilbrakt på terrengsykkel, og foregikk mestparten på grus og i terreng de første åtte milene. Deretter gikk turen over Dovrefjell og E6 på grunn av lettere orientering om natten, da mye av syklingen skulle skje i mørket, og for å rekke fristen.

De siste dagene hadde vært preget av rulleski og sykling og generelt begynte folk å bli slitne. Det tok litt lengre tid å våkne, komme seg ut av soveposen og sette igang, men du verden og herlig det var å kjenne morgenbrisen, regndråpene og kulden slå mot seg etter to intensive timer med søvn. Første dagen på syklingen var faktisk sjokkerende! De regnet bare helt ekstremt i en time, ellers var det overskyet vær, og noe sol. Det hele ble avsluttet med en oppfriskende svømmetappe på nesten tre km, i Sognsvann. Eventyret hadde da tatt ti timer mer enn beregnet.

Distansene fordelt på de ulike grenene

Kajakk: 320 - 360 km
Rulleski: 720 - 760 km, 12 000 Høydemeter
Sykkel: 700 - 750 km, 9 000 høydemeter
Løp: 41 km, 4200 Høydemeter
Svømming: 4 km
Totalt: 1800 - 1900 km, ca. 25 000 høydemeter

Dette ble gjennomført på 250 timer og inn under dette var det innlagt 25 timer med søvn.

Hva spiser og drikker man på et slikt opplegg?

Vanligvis når man trener er øktene på en varighet som gjør det naturlig å få i seg nok mat, nok væske og søvn, og tid til å få nok overskudd. På en slik utfordring blir derfor dette tatt veldig seriøst og man spiste ved behov og drakk konstant. Maten var ofte preget av sjokolade, brød og drytech, men det ble også flere «pit-stopper» på bensinstasjoner for å få påfyll med kaffe, burn, hamburger og pommes frites. Siden vi alltid hadde med oss sekk var drikken fordelt i flasker med vann og flasker med energidrikke. På grunn av det kalde været ble det derimot konsumert mye mindre drikke en beregnet, men ingen fikk noe problemer med mat- eller drikkeinntaket underveis, bortsett fra en dårlig hamburger.

Hvordan påvirker aktivitetsmengden og søvnen prestajonen?

Ved en slik utmattelse og konstant aktivitet vil man stadig føle seg tryggere på egen prestasjon, være litt mindre årvåken og dermed ta mindre forholdsregler. Dette samt dårlig asfalt i perioder krevde sine fall, og resultatene av dette var en knust hjelm, ødelagte klær, forstuete håndledd og armer samt oppskrubbede knær, lår og romper. To stykker forverret også skader fra tidligere og den stadig påkjenningen på kroppen gav også noen belastningsskader på håndledd, albuer og knær. En deltaker klarte seg derimot gjennom hele opplegget med kun to små vannblemmer i hånden.

Siden søvnen ble minimal var det ofte situasjoner hvor man sovnet mens man var i aktivitet. Det hendte derfor at personen foran deg skjente litt til siden mens han syklet, eller hang litt med kroppen mens han padlet. Plutselig kunne du se at noen hadde lagt seg ned for å sove, mens man tok en do-pause.

Ble det noen problemer med utstyret eller samarbeidet underveis?

På en slik type event så kreves svært mye utstyr, både til selve gjennomføringen og til personellet rundt. Vi var ekstremt heldige med alt av utstyr og erfarte ingen problemer, selv om et par av rulleskiene ble slitt ned. Samtidig hadde vi med et meget omfattende medic-kit der smertestillende tabletter og krem, bandasjer, plaster og sportsteip ble hyppig brukt. Av drikke hadde vi med nesten 700 flasker, samt energipulver og i tillegg hadde vi nærmere 300 sjokolader!

Vi hadde en følgebil gjennom hele opplegget og uten den, i tillegg til venner som stilte opp hadde aldri dette vært mulig. Samtidig skylder vi sponsorer en stor takk for deres engasjement og hjelp underveis, og dette støtteapprat kunne vi ikke vært for uten.

Noen ganger er det sheept!

Når man er fire stykker sammen hele tiden, ser de samme ansiktene hele tiden og hører den samme tørre humoren spør man seg selv hvordan samarbeidet blir etterhvert. Som lagleder og planlegger for opplegget fikk jeg stort sett veto i de fleste avgjørelser, men vi var veldig opptatt av at alle skulle få ytre sine meninger og for så og ta en avgjørelse. Dette fungerte veldig bra og det ble sjelden noe kritikk mot de avgjørelsene som ble tatt. Samtidig var det meste planlagt på forhånd og følgepersonellet sørget for system i utstyr og laget egne plasser i bilen.

Hvordan var hygienen underveis og hvordan tørket vi klær?

Åtte dager uten noen form for tak over hodet fjerner også mulighetene for dusj og ordentlig hygiene. Vi hadde derfor med ekstra mye klær og brukte ledige stunder til tannpuss og påfyll av ny deodorant. Når klærne ble våte så måtte de selvfølgelig tørkes. Derfor hadde vi hengt opp klessnorer i bilen og varmeviftene stod ofte på fullt. Det var med andre ord ikke noe uvanlig syn å se sjåførene henge utenfor vinduet mens de kjørte.

Hva for noen tanker sitter vi igjen med etter et slikt opplegg?

Turen, eventen, multi-sport opplegget, Tromsø - Oslo er lagt bak oss og det er blitt utarbeidet noen tanker rundt dette. Hva er motivasjonen for å gjennomføre noe slikt, og hvorfor? Hvorfor man når målet, og hvem sitt mål er dette? Vil man møte slike utfordringer på ny?

Mitt favorittsitat er "Who Dares Wins", fritt oversatt; "Den som intet våger, intet vinner". Det er ikke slik at uansett hva man forsøker seg på så vinner man, men det bør være et grunnleggende prinsipp bak det man har satt seg som mål. Det bestemmer derimot ikke hvilke mål man setter seg, hva man har i fokus for et slikt opplegg. Fokus og holdningene man har til de ulike utfordringene er det som vil bestemme suksessen av gjennomføringen. For nettopp dette danner fundamentet bak mitt favorittsitat. Det handler nemlig om å kunne se utfordringene og møte de med godt mot, å våge, å ville, å handle. Dette gjenspeiler hele adferden til en person, og hvilken livssituasjon man setter seg i avhengig av hvordan man klarer å takle de daglidagse utfordringene. Kanskje dette er noe av motivasjonen; "å takle hverdagen bedre?" Man kan nemlig alltid sammenlikne med noe som var mer utfordrende.

"Ability is what you're capable of doing. Motivation determines what you do. Attitude determines how well you do it" Lou Holtz

Motivasjonen følger et mønster likt bølger. Den kan være ekstremt sterk, å velte enhver utfordring, eller den kan være langt nede og det kan virke langt opp til neste bølgetopp. Man klarer ikke å ri på bølgen hele veien, men gjennom grundig planlegging, god støtte fra personellet rundt seg, og sine gode venner skal det mye til for å ligge mellom to bølgetopper. Hvis så skjer, er man selv ansvarlig for å snu fokuset vekk fra hva som faktisk plager en, og heller fokuset på hvorfor man lar seg bli plaget. For det er faktisk en deilig følelse og slite seg ut, både fysisk og mentalt. Å nå mål som man i utgangspunktet var usikker på om var mulig.

I motivasjonen for dette opplegget var, fra mitt synspunkt, og kunne se den vakre delen av Norge, mens jeg driver med det jeg liker aller best; å være aktiv! Da dette også innebærer ekstremt mye ubehag, vil følelsen av å gjennomføre noe slikt enda større. Jo verre nå, jo bedre etterpå. Samtidig er det en herlig følelse å kunne gi litt av seg selv, for å dele med andre, noe som ingen tidligere har gjort. Å gå opp sine egne spor, og gripe mulighetene man har til rådighet. Jeg liker også å kunne planlegge ting, være med på gjennomføringen, for så å se utfallet av det produktet jeg har skapt.

«Et lite stykke Norge var en liten avstand på verdenskartet, men med stor målestokk på personlige erfaringer, og personlige seire»